Finnemarka på tvers
To år på rad, i 2008 og 2009, gikk jeg Finnemarka på langs, fra Gulsrud i nord til Bragernes i syd.
Eller, jeg forsøkte å gå Finnemarka på langs to år på rad, det første året tuslet jeg slukøret ned til bygda da jeg var halvveis, etter å ha foretatt en nytte-kostnadsanalyse rundt det å fullføre turen med gnagsår.
Å gå Finnemarka på langs kan være et ganske omfattende prosjekt, og ikke en dagstur man tar på sparket.
Å gå Finnemarka på tvers derimot...
Bytte bilnøkler
Finnemarka kan selvfølgelig krysses både på langs, på tvers, diagonalt, i sikk-sakk, til fots, med sykkel, på ski, ja, mulighetene er mange.
I slutten av august 2015 hadde jeg fått innvilget en fridag til å finne på egne sprell, borte fra kone og barn (eller var det deres fridag?), så hvorfor ikke gå Finnemarka på tvers, fra Vikersund til hjembygda Sylling?
Det er ikke så langt, overnatting er ikke nødvendig, og i tillegg kjenner jeg 95 % av ruta fra tidligere turer.
I en ofte gjengitt artikkel fra enten turistforening eller lokalavis tipses det om at to grupper kan gå Finnemarka på tvers i hver sin retning, bytte bilnøkler med hverandre halvveis, og på den måten løse utfordringer knyttet til logistikk.
Jeg er jo bare meg selv, verken mer eller mindre, så noe nøkkelbytte var ikke et alternativ. Løsningen ble å kjøre til Sylling selv, og deretter bli skysset videre til Vikersund.
Dagens mål var å gå tilbake til Sylling.
Rykk frem til start
Det er blåmerket sti helt fra Vikersund til Øverskogen i Lier. Og som med de fleste merkede stier er det tre steder i ukjent terreng som gjerne skaper hodebry:
- Start
- Myrer
- Hogstfelt
Denne turen ble ikke noe unntak, og jeg måtte vandre litt gatelangs i utkanten av Vikersund før jeg fant det rette utgangspunktet for turen.
Som nevnt innledningsvis hadde jeg gått 95 % av ruta tidligere. De resterende 5 % var første etappe opp fra Vikersund.
Og for de som måtte lure, utgangspunktet for den blåmerkede stien er på motsatt side av innkjørselen til Tyrifjord Hotell. Følg fylkesvei 284 fra Vikersund i retning Sylling 900 meter.
Første etappe: Motbakkeløp
Fra start nede ved fylkesveien og opp til Hvalsknatten 601 meter over havet arrangeres det hver sommer motbakkeløpet Dokka Opp.
Det var godt jeg hadde pakket lett denne dagen, for det var ganske bra med stigning selv om jeg avstod fra å løpe opp motbakkene.
Og ikke hadde jeg planer om å gå opp til Hvalsknatten heller, jeg skulle bare opp til Hvalsdammen, sneie nordsiden av dammen og fortsette videre østover.
Men tilfeldighetene ville det annerledes, for da jeg kom til Hvalsdammen tok jeg i min iver feil i første stikryss. Etter ytterligere motbakker åpenbarte en fantastisk utsikt seg. Og så var det slutt på stien. Jeg var på toppen av Hvalsknatten, og den eneste stien var den jeg hadde kommet opp.
85 bortkastede høydemeter, jeg snudde og gikk ned igjen. Kanskje noe bedre skilting kunne vært på sin plass her? Eller eventuelt en mer oppmerksom kartleser.
Andre etappe: Fra Sandtjern til Sandtjern
Etter å endelig ha kommet meg videre fra Hvalsdammen kom jeg til det vestligste av hele tre tjern med navnet Sandtjern (alle ligger i det nordvestlige hjørnet av Finnemarka), og etter kryssing av noen skogsbilveier av ymse kvalitet kom jeg til slutt inn i Finnemarka naturreservat.
Jeg passerte småvann som Gørrputt og Tretjerna før jeg kom til Lårvika. Overfor Lårvika ligger «Danseplassen», ei flat berghylle som fungerte som møteplass og utendørs festlokale i tidligere tider. Denne dagen fungerte plassen utmerket for dagens lunsj.
Neste post på programmet var også et vann ved navn Sandtjern, som jeg tidligere har utropt til mitt favorittvann i Finnemarka.
Tredje etappe: Tid for vading?
Fra jeg tok av fra fylkesveien i Vikersund hadde jeg nå beveget meg 6 kilometer i luftlinje rett øst til Sandtjern, og samtidig forflyttet meg fra rundt 60 meter over havet til 639 meter over havet.
Fra Sandtjern tar traseen en nitti graders vending mot syd og ned til De pene tjerna.
Man møter vanligvis ikke på stort med folk i disse traktene av Finnemarka, men unntaket kan sies å være De pene tjerna som ofte frekventeres av fiskeglade skautravere. Og slik var det denne dagen også.
Det var først ikke annet å høre enn noen plumpe vak fra tjernet, men med ett hørte jeg det kneppe i en kvist på den andre siden av vannet.
Ut fra buskaset stakk et skjegget hode for å sjekke hvem som var på ferde, før det forsvant like raskt tilbake igjen der det kom fra.
Som sagt er det tre steder som kan skape hodebry når det gjelder å følge merkede stier. Start, myrer og hogstfelt. Denne dagen presterte jeg å miste den blåmerkede stien, men det mest utrolige er at det er tredje gang det har skjedd meg på nøyaktig samme sted.
Nå har jeg for tredje gang notert meg at jeg skal holde mer til høyre når jeg kommer til det midtre av de pene tjerna...
Etter de pene tjerna gjør traseen atter en vending, og man går så rett øst mot Fallet.
Nå har det jo vært en håndfull regntunge perioder i høst, og denne turen fant sted noen få dager etter en av disse periodene. Det førte til tidvis masse utfordringer med det våte element.
Verst var det da jeg kom til Tverrelva overfor Fallet. Jeg har ikke hatt problemer med å krysse elva her tidligere, men akkurat denne dagen vurderte jeg det dithen at det kunne gå greit å ta løpefart og hoppe over på et smalt strekke, men at risikoen for at det ble særdeles vått og ubehagelig var høyst reell.
Det endte med at jeg traverserte et godt stykke langs Tverrelva helt til jeg kom til Fallet og kunne klyve opp på skogsbilveien og krysse elva der.
Nå skal det legges til at da jeg endelig så grusveien og brøytet meg gjennom det siste buskaset oppdaget jeg at stod midt i en bigård, med en håndfull bikuber og noen tusen summende bier rundt meg. Jeg følte meg omsvermet.
Fjerde etappe: Moden for opprydding
Hvis man ikke er lokalkjent rundt Fallet kan det være utfordrende å finne veien videre ved bare å følge den blåmerkede stien.
Skilting er fraværende, med unntak av skilt for skiløypene, og den blåmerkede stien er såpass gjengrodd at man flere steder kan stå midt på stien uten å ense verken blåmerking eller fotefar.
Har du først kommet deg inn på traseen for skiløypa skal du ta av til høyre når du kommer til Dragshytta etter noen hundre meter. Her kan det være ganske umulig å få øye på både merking og sti om man ikke er veldig oppmerksom eller lokalkjent.
Fra Fallet går turen opp til Stormoen, hvor det høyeste punktet er 598 meter over havet.
Hele denne delen av den merkede løypa ville hatt svært godt av noe opprydding fra de som er ansvarlige for vedlikeholdet. Finnemarka på tvers er en av de flotteste dagsturene man kan ta i Finnemarka, og det vil være synd om enkelte deler av denne strekningen ødelegger for totalopplevelsen.
Nå må det også legges til at det i dette området er mye ung lauvskog som vokser igjen bare man snur ryggen til et øyeblikk, så å holde blåmerking og sti synlig er ingen enkel oppgave, men mer et kontinuerlig arbeid.
Etter Stormoen kom jeg ned til Svartvannet. Her passerte jeg Røinesetra som Vestre Sylling og Øverskogen JFF disponerer. Vadebuksene hang innunder takskjegget og jeg kunne høre praten gikk løst inne bak tømmerveggene. Kan det ha vært fiskeskrøner på gang?
Det begynte å li mot kveld da jeg kom til Damtjern og Pålstjern. Ved Damtjern tok jeg av fra den blåmerkede stien og tok strakeste veien i retning Hørtekollen og ned åsen til Sylling.
Etter 9,5 timer og om lag 25 kilometer (jeg hadde ikke på GPS) var jeg framme ved bilen.
Takk for en fin tur!
Finnemarka på tvers er en tur som jeg kan anbefale på det sterkeste! Men sett av rikelig med tid, det er et kupert terreng med mange høydemeter, og vær forberedt på forsering av det våte element.