Hallingskarvet

Etter en lengre tur i Jotunheimen sommeren 2017 var jeg ivrig etter en ny tur av noe tilsvarende type året etter.

Som vanlig hadde jeg beslutningsvegring, det er jo så mange flotte steder å velge mellom!

Jeg ville helst unngå en rundtur hvor jeg ender opp på samme sted som jeg starter, men det er mye logistikk inne i bildet når man skal på tur alene, og ofte blir man nødt til å parkere bilen, gå en runde, og så tilbake til bilen igjen etter endt tur. Løsningen måtte derfor bli kollektivtransport.

Årets mål ble Hallingskarvet, med Bergensbanen som transportmiddel.

Dessverre var det ingen ledige billetter på de togavgangene fra Oslo jeg hadde sett meg ut (jeg hadde et begrenset tidsvindu hvor jeg kunne reise). Løsningen ble da et kompromiss: En delvis rundtur, hvor toget «lukker sirkelen».

Haugastøl stasjon
Fotturen startet ved Haugastøl stasjon klokka 21.45 en lørdag kveld.

Planen var som følger:

Lier Haugastøl 243 km
Haugastøl Raggsteindalen 22 km
Raggsteindalen Geiterygghytta 15 km
Geiterygghytta Finse 17 km
Finse Haugastøl 27 km
Haugastøl Lier 243 km

Jeg var ikke sikker på om jeg ville få noen plass på Bergensbanen fra Finse til Haugastøl, og visste heller ikke når jeg ville være på Finse, så den delen tok jeg litt på sparket. Jeg kunne jo eventuelt leie meg en sykkel på Finse og sykle 28 km ned til Haugastøl, eller i verste ta beina fatt.

Dag 1: Kort kveldstur

Avreise ble lørdag 4. august 2018, men av praktiske årsaker noe sent på dagen. Som vanlig pakket jeg lett og var nøye på at alt skal i egne pakkposer, helst i ulike farger, så det blir enklere å finne i sekken.

Siden jeg pakker lett klarer jeg meg ofte med en sekk på 35 liter, men i dette tilfellet ble det litt snaut for tre overnattinger, med telt, sovepose, liggeunderlag og bekledning egnet for høyfjell og potensielt drittvær.

Samtidig ble den større sekken min på 85 liter unødvendig stor. Jeg lånte derfor sekken til Katrine som tar 70 liter, noe som var mer enn nok.

Pakkposer
Dette var alt jeg pakket med meg på turen, med unntak av turtøy og fjellstøvler som jeg hadde på meg.

Etter nærmere 4 timer i bil kunne jeg parkere på Haugastøl stasjon kl. 21.45 på kvelden og legge i vei nordover. Dette var i begynnelsen av august, så det ble egentlig mørkt ganske så umiddelbart.

Etter drøyt 2 km i luftlinje og noe stigning var jeg fremme ved Gampetjørne hvor jeg slo opp teltet. Det var aldri noe mål å gå langt denne første dagen, men heller å komme seg ut i terrenget og dermed få en full dag med vandring dagen etter. Egentlig kunne jeg slått opp teltet nærmest på togstasjonen, men jeg syntes det var greit å i det minste komme seg forbi hyttefeltet før jeg slo leir.

telt-morket.jpg
Teltet ble satt opp mørket, så jeg var spent på hva slags omgivelser som ville vente meg neste morgen.

Dag 2: Vind, vind og vind

Neste dag startet med blå himmel og frisk fjelluft. Til tross for at jeg valgte teltplass i mørket kunne jeg konstatere at valget var vellykket, idyllisk langs vannkanten.

I det fjerne kunne jeg se selve Hallingskarvet ligge som en vegg, innhyllet i tåke og truende skyer. Litt mørkere skyer enn jeg hadde håpet på.

teltaapning.jpg

Ser man på kartet er det rundt en mil i helt rett strekning fra Haugastøl til man møter selve Hallingskarvet, som en vegg som strekker seg milevis i begge retninger. Dette var en ganske traust og ensformig vandring, men det var fascinerende å se hvordan Hallingskarvet vokste foran meg for hvert steg jeg tok.

Hallingskarvet er jo i bunn og grunn bare en stor steinur, men det er likevel noe veldig mektig over det hele. Det er nok ikke uten grunn at Arne Næss omtalte det som «det gode lange livs far», uten at jeg skal filosofere for mye rundt hva som ligger bak det.

Bjørnabulægret
Bjørnabulægret, mellom Haugastøl og Folarskardet

Jo nærmere jeg kom Hallingskarvet, jo mer begynte det å blåse opp. Rundt halvveis kom jeg til Bjørnabulægret, ei gammel steinbu uten tak. Det var for tidlig for en rast, men jeg krøp inn og kjente litt på fraværet av piskende vind i ansiktet, før jeg gikk ut i vinden igjen og fortsatte ferden.

I takt med økende vind kom også regnet, noe som skulle følge meg de neste dagene. Ironisk nok var dette i begynnelsen av august 2018, den tørreste sommeren i manns minne, hvor det ikke hadde vært en sky på himmelen eller noe regn siden begynnelsen av mai. Men i høyfjellet vil jo naturligvis situasjonen gjerne være en annen.

Et delmål på turen var Lordehytta og Folarskardnuten. Lordehytta visste jeg at skulle passere uansett, men Folarskardnuten var jeg litt mer usikker på om jeg ville oppsøke.

Lordehytta

Lordehytta er en steinbu bygd omkring 1880 på oppdrag av en irsk lord.

lordehytta-ute.jpg
Lordehytta ligger i passet Folarskaret som krysser Hallingskarvet. Legg merke til både den strategiske plasseringen av spaden og den todelte døra, begge deler for å lettere komme inn til tross for snø.
lordehytta-inne.jpg
Det var riktig så koselig, men veldig spartansk, inne i den gamle steinbua.

Hytteboka som lå fremme i Lordehytta fortalte om to unge jenter som hadde overnattet der natta før, men jeg så verken folk denne dagen eller den neste på min vandring i området.

Jeg var ved Lordehytta rundt klokka to, og jeg vurderte lenge om jeg skulle overnatte der. Men jeg kom frem til at jeg var altfor rastløs til å sitte inne i hytta når det var så lenge igjen av dagen, så etter en matpause gikk turen videre.

Folarskardnuten

Folarskardnuten ligger rett vest for Lordehytta, 1933 meter over havet. Det høyeste punktet i Buskerud, nå også det høyeste punktet i Viken.

Under bedre værforhold ville det ha vært en fin avstikker på veien, men man må ha respekt for vær og føre, og kanskje ekstra mye når man går alene slik som jeg gjorde. Og som sagt møtte jeg ikke et menneske på to hele dager.

Det er ikke noen merket sti opp til Folarskardnuten, og for å komme opp fra denne siden innebærer det blant annet 300 høydemeter, samt klyving over noen bratte is- og snødekte områder.

Jeg lot derfor topptur være topptur for denne gang, mens jeg i stedet tok fatt på nedtur.

Retning Folarskardnuten
Fra Lordehytta må man opp forbi dette partiet for å komme til Folarskardnuten.

Raggsteindalen

Basert på avstand, terreng og dagsetapper hadde jeg på forhånd satt meg et løst mål om å sette opp telt på nordsiden side av Folarskardet, på vei ned mot Raggsteindalen.

Men vinden ville det annerledes. Denne videoen, og ikke minst lyden, viser noe av vinden som møtte meg her:

På det verste opplevde jeg at mitt relativt store og tunge speilreflekskamera på 1,3 kg lå stille på en flat stein, blåste av gårde og gikk rett i bakken.

I den første bratte bakken fra Lordehytta og ned mot Folarskardtjørnan måtte jeg fram med gåstaver og bokstavelig støtte meg for å ikke blåse overende. Når de verste kastene kom måtte jeg stoppe opp og vente til de ga seg. Vindkastene på vei ned dette passet var noen av de mest voldsomme jeg har opplevd. Og jeg var glad for at jeg ikke hadde tatt den avstikkeren opp til Folarskardnuten.

Folarskardtjørnan er to vann på nordsiden av Lordehytta, og til tross for deres beskjedne størrelse var det skumtopper på bølgene.

folarskardtjornan.jpg
Det øvre av de to Folarskardtjørnan, rett nedenfor Lordehytta.

Noe lenger ned åpnet landskapet seg litt opp igjen, og grå steinur ble avløst av grønt landskap.

En flokk hester beitet i lia ned mot Raggsteindalen. De betraktet meg rolig på avstand, med unntak av et par som luntet etter meg nedover, mest sannsynlig i håp om å få noen godsaker. Men da jeg ikke viste tegn til å stoppe snudde de raskt og returnerte til flokken.

hester.jpg

Det var fortsatt mye vind hele veien ned mot Raggsteindalen, så jeg innstilte meg på å måtte gå et stykke for å finne en egnet plass for natta. Nede ved Raggsteindalen og Strandavatnet ville det i alle fall være noen trær som skygget for vinden.

Nede i Raggsteindalen var alt så og si å betrakte som innmark, med hytter og inngjerdede områder. Faktisk måtte jeg krysse noen strømgjerder og et beite for hester for å komme meg helt ned til veien.

Det begynte å bli sent og jeg hadde allerede tilbakelagt 20 km, men det var altså ikke lett å finne noe sted å sette opp teltet. Man må jo 150 meter unna hyttene i følge allemannsretten, og det kan jo være vanskelig inne i et hytteområde.

Jeg begynte derfor noe motvillig på bakkene videre opp fra Raggsteindalen i retning Geiterygghytta, men det var veldig bratt og lite egnet for telt. Først etter en drøy kilometer anså jeg dagens etappe som fullført og satte opp teltet. På motsatt side av elva passerte en geiteflokk på vei ned mot setrene i Raggsteindalen, klare for kvelds de også.

teltplass-raggsteindalen.jpg
Og teltplassen heitte Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel. (Neida, den het Sledaskardet.)

Baro Cook

Som nevnt tidligere var det ekstremtørke denne sommeren og totalforbud mot ild, også i fjellet.

Jeg hadde derfor gått til anskaffelse av en Baro Cook. Dette ligner egentlig mest på en matboks, hvor en liten pose legges i vann for å starte en kjemisk reaksjon som utvikler høy varme.

I løpet av få minutter skal vannet i et annet kar nærme seg 100 grader.

I mitt tilfelle fungerte dette bare sånn middels, og det ble en lunka middag denne dagen.

Baro Cook er ikke en god løsning som jeg vil anbefale, men hvis man ikke har mulighet til å bruke ild, så kan det være en siste utvei.

Et annet problem, for de som er opptatt av gram på tur, er at den posen som benyttes til dette er til engangsbruk. Og den blir faktisk både større og tyngre etter bruk, nærmest som en brukt bleie, som attpåtil stivner og blir omtrent som gips. Og med tanke på at det tar 450 år før en bleie brytes ned i naturen, er det ikke noe alternativ å la slikt ligge igjen.

barocook.jpg
Baro Cook klart for testing kvelden før avreise.

Dag 3: Perfekt regnværsdag

Neste dag startet med oppholdsvær, som etter kort tid gled over i regnvær. Og regnet fortsatte hele dagen.

Hvem liker vel å gå i regnvær? I utgangspunktet ikke jeg.

Men akkurat denne dagen var alt helt perfekt, og jeg ser fortsatt tilbake på dette som en av de beste dagene jeg har hatt på tur noensinne.

Og det merkeligste er at jeg i etterkant ikke kan sette fingeren på én eneste ting som utpekte seg verken spesielt positivt eller spesielt negativt. Jeg antar at jeg var inne i den berømte flytsonen.

ynglesvatnet.jpg
Ynglesvatnet, 1233 meter over havet.

Jeg gikk rundt 14 km denne dagen, så det var en kortere etappe enn dagen i forveien. Og det var heller ikke noen voldsomme stigninger, da mesteparten ble unnagjort kvelden i forveien.

Mesteparten (om ikke hele?) etappen var uten mobildekning, og med regn hele veien ble det heller ikke til at jeg tok noen større stopp underveis.

skarvatjornane.jpg
Skarvåtjørnane, 1292 meter over havet.

Dagens lille høydepunkt må ha vært passeringen av utløpet fra Skarvåtjørnane. Her var det stor vannføring denne tørkesommeren og tidligere brufester og -rester som lå bøyd og vrengt i umiddelbar nærhet vitnet om tøffe forhold i fjellet. Uten bru de få meterne over denne elva ville dagens etappe blitt 4-5 km lenger.

Kittilsbuflaten

Like før Geiterygghytta passerte jeg Kittilsbuflaten.

Historien forteller om Kittilson, også kalt fredløse Kittilson, en ung mann fra Valdres som ble lyst i bann tidlig på 1700-tallet.

Han flyktet inn i fjellheimen og slo seg ned i en fjellhule her. Ifølge historien ble Kittilson drept av en annen fredløs, Kariguten i Bakkehellern.

Jeg så verken fjellhuler eller fredløse.

Geiterygghytta

Jeg ankom Geiterygghytta i øsende regnvær på ettermiddagen og fikk booket meg en seng for natta.

Det var ganske mange på turisthytta denne ettermiddagen, og de satt spredd rundt i oppholdsrommene. Og det som egentlig overrasket mest var stillheten. Alle bare satt på hver sin plass og puslet med sitt. Og det føltes som om det kunne gå en time uten at verken blikk eller ord ble utvekslet.

Unntaket var en sør-amerikaner som jeg kom i snakk med. Han hadde noen praktiske spørsmål og trengte litt bistand til å få ladet mobilen og til å få oversikt over hvor han egentlig hadde havnet. Og ikke minst hvordan han skulle komme seg hjem.

Det viste seg at han hadde SYKLET over Hallingskarvet fra Finse, på en sykkel som ikke var egnet til dette i det hele tatt, med flip-flops i øsende regnvær.

Han jobbet på et hotell på Finse, og da han hadde en dag fri tenkte han å sykle over fjellet. Men nå var det altså ettermiddag, og han måtte komme seg tilbake igjen før neste arbeidsdag.

Det endte med at jeg stod ute i regnværet og ønsket han lykke til der han la i vei på to hjul i retning Flåm, 1224 høydemeter lenger ned, med håp om å komme seg opp til fjells igjen med Flåmsbana.

geiterygghytta.jpg
Geiterygghytta, 1224 meter over havet

Den kleine stillheten i oppholdsrommet ble siden avløst av en interessant historie rundt middagsbordet. Mens regnet pisket på vinduene satt en herre rett overfor meg og fortalte en historie om et mord som fant sted på en turisthytte midt i et forrykende uvær, hvor ingen hadde sett selve ugjerningen, men alle var enige om at morderen var blant gjestene. Klisjé og klassisk påskekrim, men slikt krydrer selvsagt turopplevelsen.

Dag 4: Til Finse

Jeg våknet uthvilt neste dag, etter en god natts søvn på sovesalen hvor jeg var eneste mann i flokken. Etter en rask frokost og smøring av nistepakke var jeg klar for avmarsj.

Og etter en dag med masse vind, og deretter en dag med masse regn, var dette tydeligvis dagen hvor finværet skulle komme. Verten på Geiterygghytta kunne fortelle at et større turfølge måtte snu og returnere grunnet vindværet to dager tidligere, samme dag som jeg krysset Folarskardet.

geiterygghytta-fint-vaer.jpg
Geiterygghytta speilet seg i blikkstille vann neste morgen

Jeg var førstemann ut i retning Finse denne dagen, og første halvdel av turen møtte jeg ikke en sjel. Ganske likt som de to foregående dagene.

Bru i nærheten av Finse

Men midtveis begynte det å strømme på med folk i motsatt retning, som alle hadde startet dagens etappe fra Finse. Det var tydelig at det ikke var grunnet lite folk i fjellet at jeg ikke hadde møtt noen tidligere, det var nok heller bare at mine veivalg er litt utradisjonelle. Og at den merkede stien mellom Finse og Geiterygghytta er som en motorvei å regne.

morgenstemning.jpg

Jeg kom i snakk med en rogalending på min egen alder som også gikk alene denne dagen, i motsatt retning av hva jeg gjorde. Han hadde startet helt sør ved Ryfylke, og jeg tror han hadde gått et par uker da vi møttes. En del av turen hadde han fått følge av broren sin, og på en annen del av kjæresten sin, men mesteparten var tilbakelagt alene.

Han skulle gå flere av DNT's Massiv-etapper, og var interessert i å høre min erfaring fra Massiv-etappen i Jotunheimen året før. Jeg mener han hadde både Jotunheimen og Breheimen foran seg.

Han var veldig imponert, og misunnelig, over min ultralette oppakning. Han hadde også med seg telt, men hadde lagt opp til at mye proviantering skulle gjøres ved turisthyttene. Men han syntes prisene deres var helt horrible, noe jeg kunne si meg enig. Stykkprisene for brødskiver og pålegg koster flesk hvis det skal spises flere uker i strekk.

Litt utpå dagen kunne jeg begynne å sjekke togtider fra Finse til Haugastøl, og jeg innså at jeg hadde veldig god tid. Det ble derfor flere lengre pauser i sola denne dagen.

Liggende på en stor stein i hellinga ned mot Finse ble togbilletten bestilt.

Finse

I ukene frem mot sommerens lille ekspedisjon hadde jeg jevnlig sjekket ulike webkamera med tanke på snømengder i fjellet. Webkameraet på Finse var et av de jeg hadde sjekket hyppig, så når jeg nå endelig var i søkelyset måtte jeg benytte muligheten. Jeg stilte meg opp på perrongen og fikk se meg selv på World Wide Web. Et stort øyeblikk!

webkamera-finse.png
Svend Asbjørn Sylling, direkte fra Finse stasjon, 7. august 2018 kl. 15.34

Toget fra Finse gikk ikke før kl. 19.12, så jeg hadde en del timer å slå i hjel på Finse. Kafeteriaen på Finse turisthytte ble sjekket ut, og et par slitne føtter fikk et velfortjent bad i Finsevatnet.

fotbad-finse.jpg
Et fotbad i Finsevatnet, ved foten av Hardangerjøkulen, ble avslutningen på turen

Bloggen

Paid and organic last click
Are og Ida på date
Kunstig intelligens
Vekst- prosjektet
Da Outlook stjal ikonet mitt
Sen eller tidlig påske?
Koordinater i SVG
Påstand: Corner er mål
Vestfold-Rogaland kalkulator
Twitter og VM på ski
My New Year's Resolutions
Et bilde sier mer enn tusen ord
Rogaland blir nye Vestfold
På størrelse med Vestfold
Datoformat i Excel og Google Analytics
what3words Hvilke tre ord?
Covfefe will make America great again
Om domenenavn og firmanavn
Fotballfrue: Jeg tar innpå deg
Sakte-TV: Se gresset gro
Sakte-TV: Se maling tørke
Første generasjon iPapp har kommet
Jukselapp fotografering
Det sorte hullet cookies disabled
Høysesong for kjipe annonser
Om analsex og popups
Rotasjon av vindsymboler
Hvor mye er Fotballfrue verdt?
Slik tar du et screenshot
Nyttige husketrekanter
Enklere utregning med kryssmultiplisering
Min egen lille adventskalender
Logge antall likes på Facebook
Hva er sitemap.xml?
Hva er robots.txt?
Responsivt design
Webscraping med PHP
Jeg sammenligner epler og pærer
Scalable Vector Graphics
Google Analytics API: Hente data
Google Analytics API: Muligheter
HTML5: Video
Big Data
Cookies: Hvordan det brukes
Cookies: Hva er det?
Excel i to vinduer
CRM-systemet «Kontor»
Gigantisk timelapse
Hva er jQuery?
Overvåke ReadyNAS DUO med PHP
Favicon - ikonet i adressefeltet
Animert heading på hardcode.no
CSS -sprites
Komprimere PNG-bilder
Redesign av hardcode.no
Klikkbar flash uten clickTAG
Relevans har stor verdi
Alle har wide- screen i 2013
Markedsandeler nettlesere 2010
Internet Explorer-vindu i feil størrelse
Hvor stor er en piksel?
Markedsføring og kundelojalitet
Flash-versjoner
Vestre Sylling og Øverskogen JFF
Sidevisninger, besøk og brukere
Widescreen kommer
Hvor brede bør sidene være?
Fortsatt lese hele saken?
Lese hele saken nå?
Første møte med AdWords
Bort med IE6
Utviklingen på nettleserfronten
Nyttige jukselapper
Nye Sylling.no
Klær med egen logo?
Værdata fra yr.no
Logodesign trender i 2008
Gmail grimaser
Google Analytics
Publiseringssystemet Outpost
Hardcode.no relanseres
Publiserings -systemet