Hardangervidda på langs
Etter at jeg tidligere hadde gått langrutene Massiv II (Jotunheimen) og Massiv III (Skarvheimen), var tiden inne for Massiv IV over Hardangervidda i august 2025. Den fortsetter der Massiv III avsluttes på Finse og går helt til Haukeliseter i sør. Totalt 126 kilometer, eller ganske nøyaktig 3 stk. helmaraton over tregrensa:
Jeg valgte imidlertid å ikke forholde meg slavisk til hyttene og fastlagte dagsetapper mellom disse, og tok heller med meg telt for å sove i det fri. Slik jeg vanligvis har gjort de siste årene.
Men i år møtte jeg på ekstremværet «Floris» og så meg nødt til å ta 2 av 6 netter på hytter. Jeg er usikker på hva været faktisk endte på til slutt, men på et tidspunkt var det meldt 29 m/s vind i kastene og 45 mm regn på et døgn, og det var rekordmange redningsaksjoner disses dagene. Da er det kjipt med telt.
Dag 1: Sol til styrtregn
Den første dagen startet med Bergensbanen til Finse, og etter et kort besøk på Finsehytta la jeg i vei klokka 15. Det var godt over 20 grader og været føltes veldig «trykkende».
Etter et par timer satte regnværet inn, og det kom såpass brått på at jeg ikke rakk annet enn å ta på skalljakke. Så der trasket jeg videre med klissvåt shorts og vann som fant veien ned i støvlene.
Etter å ha tilbakelagt 10 km og passert hele turens høyeste punkt på 1440 moh ble teltet satt opp halv ni på kvelden.
Dag 2: Mot Krækkja
Neste dag startet med rolig og fint vær, og med flotte stier videre mot Krækkja. Det var en stadig strøm av fotturister og joggere(!) langs denne etappen, blant annet det jeg forstod var en guttegjeng fra et sykkelag som småløp til Finse dagen før og tilbake til Krækkja dagen etter. Det er sånt som gjør at man føler seg som en sinke, med nærmere 20 kg på ryggen og sneglefart langs stiene.
Et par kilometer før Krækkja tok jeg en lengre pause og lagde dagens middag. Underveis i tilberedelsen begynte det å skye over og bli mer vindfullt. Lite visste jeg at dette bare var forsmaken på resten av turen.
Etter en kort stopp på Krækkja gikk turen videre til Riksvei 7, og såpass langt videre på den andre siden at jeg ikke lenger kunne høre biltrafikken. Der fant jeg en flott teltplass ved et tjern, og rakk akkurat å komme meg inn i teltet før det begynte å regne.
20 kilometer ble tilbakelagt denne dagen.
Dag 3: Vind og regnhelvete
Dette ble den kaldeste dagen på hele turen.
Det startet med lett regn og vind, som tiltok ganske raskt utover dagen. Veien mot Stigstuv var relativt flat, med konstant motvind og piskende regn. Jeg gikk i skalljakke og ble derfor raskt gjennomvåt. Først rett før Stigstuv tok jeg en lynpause i det forferdelige været, kokte opp vann og spiste en Real Biffgryte mens jeg gikk videre i regnet.
Ved Stigstuv var det fullt av italienske speidere på dagsbesøk og kaos i inngangspartiet. Etter en kort pause uten å gå inn, fortsatte jeg videre, rett og slett for å holde varmen. Jeg passerte Tinnhølen, pratet med Fjelloppsynet, og fikk to minutters opphold i regnet. Dagens høydepunkt.
Klokken halv sju hadde jeg gått 26 km, passert Hellehalsen og funnet en perfekt teltplass hvor jeg satte opp teltet i striregnet, organiserte vått og tørt utstyr, og fikk endelig ly.
Det å organisere vått og tørt i et lite enmannstelt med regn utenfor er kunstform innen logistikk.
Kvelden ble brukt til NRKs podkast «Trango – triumf og tragedie», litt sjokolade, kald te og hockeypulver, min nye favoritt på tur.
Dag 4: Værstopp på Sandhaug
Neste morgen våknet jeg til oppholdsvær, nok til at jeg unnet meg en varm frokost fra primusen. Det var likevel litt kjølig å ta på seg det våte ullundertøyet fra dagen før, men jeg fikk fort varmen da jeg pakket sammen teltet. Og da alt var pakket rakk jeg å gå 20 meter før regnet begynte igjen.
Allerede etter 8 km kom jeg til DNT-hytta Sandhaug. Jeg møtte flere andre teltere utenfor hytta som var bekymret for værvarselet og var usikre på om de skulle bli der neste natt eller komme seg tilbake til sivilasjonen.
Selv skulle jeg egentlig videre i retning Litlos. Siden jeg allerede hadde gått 8 km og hadde 25 km igjen til Litlos, innså jeg at 33 km på en dag i slikt vær kunne bli litt for tøft. Mitt lille telt i dette været i slikt åpent terreng ville være for risikabelt.
Så jeg sjekket inn på Sandhaug og fikk tildelt en seng på sovesalen sammen med det samme dusinet speidere jeg hadde sett ved Stigstuv dagen før. Noen timer senere kom en belgier som gikk samme rute som meg over Hardangervidda med telt, bare i motsatt retning. Han måtte også sjekke inn på Sandhaug for natta, og vi delte mange erfaringer, tips og triks når det kom til lettest mulig turutstyr.
Det ble med 8 km denne dagen.
Dag 5: Langmarsj til Litlos
Etter en middels natt på sovesal stod jeg opp før de fleste andre på sovesalen. Både italienerne og belgieren ville avvente været og bli en natt til, så de hadde ikke hastverk med å komme seg opp.
Jeg hadde ennå ikke bestemt meg for hva jeg skulle da jeg satte meg ved frokostbordet, men ordnet uansett en matpakke for å være klar for alt. Etter å ha snakket med flere på morgenen, blant annet et fjellvant ektepar fra Bergen som skulle samme vei mot Litlos, bestemte jeg meg for å la det stå til. Og verten på Sandhaug kunne opplyse om at terrenget mot Litlos i utgangspunktet er lettgått, og at litt dårlig vær ikke nødvendigvis ville skape så store problemer på den strekningen.
Jeg gikk fra Sandhaug 9.30 og var fremme på Litlos 17.30. I konstant motvind, regn og hagl hadde jeg minimalt med pauser. De eneste pausene jeg hadde var for å avlaste skuldre og rygg noen få minutter og få litt variasjon i blodomløpet.
Men utrolig nok var det fantastisk utsikt, null tåke og et skydekke som lå ganske høyt oppe på himmelen. På de få bildene jeg tok denne dagen ser det faktisk rett så koselig ut, men sannheten var at til og med vannpyttene i stien hadde bølger og hvite skumtopper. Etappen mellom Sandhaug og Litlos er definitivt noe jeg kunne ha gått flere ganger, men helst i bedre vær.
Jeg ble tildelt seng på sovesalen oppe på loftet, og der møtte jeg et litt betuttet par. De skulle egentlig gått videre mot Hellevassbu denne dagen, men etter 6 kilometer kom de til en elv ved Belebotn som hadde gått langt over sine bredder. I forsøket på å krysse brua hadde hun havnet i elva, men ble reddet i land. Men brillene hennes forsvant, og alt ble vått. Så da måtte de gå 6 kilometer tilbake igjen til Litlos og bli en natt til.
Og det var flere som hadde lignende opplevelser fra samme stedet, men som enten hadde gått lange omveier og krysset andre steder, eller som hadde kommet fra motsatt kant og derfor kunne hoppe ned fra brua og over de vanskelige partiene.
Dag 6: Elver og neseblod
Drypp. Drypp. Drypp.
Neste morgen våknet jeg klokka seks av at det lakk vann fra taket over meg og ned på sekken og alle sakene mine. Jeg flyttet på sekken og forsøkte å sove videre, men ikke lenge etter begynte det å dryppe på hodeputa også. Da var det på tida å stå opp.
Været hadde lysnet litt denne dagen, og vinden hadde roet seg noe. Faktisk var det glimt av sol og blå himmel.
Jeg ble kjent med et venninnepar fra Haugesund på Litlos som skulle videre mot Hellevassbu, i likhet med meg og et ektepar fra Bergen. Vertskapet på Litlos mente at de nevnte elvene sannsynligvis hadde trukket seg tilbake igjen ganske raskt, men vi ble likevel enige om å vente på hverandre ved de beryktede elvekryssingene og sørge for at alle kom helskinnet over.
Etter rundt 5 kilometer kom vi til den første elvekryssingen. Her var det en rekke gode og solide bruer, men uten rekkverk og med ekstrem vannføring og ekstreme vindkast. Jeg var førstemann ut og kjente det gynge godt og rive i sekken, og sett i ettertid kunne jeg kanskje ha vurdert å krabbe på alle fire over.
Etter at en i følget vårt holdt på å falle og måtte kaste seg ned på alle fire, valgte de som kom bak å krabbe over de mest utsatte delene.
En kilometer senere kom den beryktede elvekryssingen, men her hadde vertskapet på Litlos helt rett, vannstanden hadde gått raskt ned i løpet av natta. Problemet dagen før var at elva gikk såpass høyt og utenfor brokaret på den ene siden, slik at man måtte forsere halvannen meter frådende vannmasser og så komme seg opp en halvmeter til selve brua.
Etter denne kryssingen skiltes våre veier og vi gikk videre i hvert vårt tempo mot Hellevassbu. (Selv om jeg møtte alle på Haukeliseter dagen etter.)
Klokka 15 på ettermiddagen var jeg framme ved Hellevassbu. Jeg hadde gått 16 kilometer, noe kortere enn de andre dagene, og det var ennå mange timer igjen med dagslys. Jeg visste at fra Hellevassbu til bussen ved Haukeliseter, turens endestasjon, var det 21 kilometer. Og siden jeg gjerne ville rekke bussen derfra neste dag, valgte jeg å gå videre for å få mest mulig ut av denne dagen, og for å få en kortere etappe neste dag.
1,5 time etter at jeg hadde gått fra Hellevassbu og var i ingenmannsland, oppdaget jeg at hanskene mine plutselig var røde. Det viste seg at jeg plutselig hadde begynt å blø neseblod, noe jeg aldri gjør ellers. Det rant og rant, og så ikke ut til å stoppe. Jeg fikk slengt av meg sekken og dratt frem en pakkpose med papir og våtservietter, mens blodet rant på både sekk, klær og pakkposer.
Der og da tenkte jeg «hva faen er det jeg driver med», før jeg fikk krøllet sammen litt papir og stappet opp i nesa. Det må ha vært anstrengelsene etter å ha gått over 100 kilometer i slikt drittvær som utløste det. Men jeg slo meg til ro med at nå var det bare én dag igjen.
Etter å ha rundet alle episodene av podkasten «Mørch og makta», hvor alle partilederne var gjester en etter en, fant jeg en teltplass på en fin og slak gressbakke. Det var fortsatt mye vind, men jeg fant ut topografien akkurat her ville tale til min fordel, også når jeg tok høyde for vindretningen utover natta og neste morgen.
Jeg hadde allerede blod i hele trynet og dasspapir i nesa, da jeg klarte å kutte meg på en skitten teltplugg, slik at jeg blødde fra hånda også. Jeg satte opp ytterteltet, fikk lagt noen større steiner i hjørnene, krabbet inn og fikk litt le mot vinden, og så var det frem med sprit og plaster.
Dag 7: Inn til Haukeliseter
Det ble en relativt kjølig natt, med 3 grader på morgenkvisten. Omtrent hvert 20. minutt kom det noen helt ekstreme vindkast hvor jeg var overbevist om at hele teltet skulle revne og vrenge seg. Og selv om jeg lå inne i teltet måtte jeg passe på å ligge vendt med ryggen mot vinden, for det blåste gjennom både yttertelt, innertelt, marg og bein.
Neste morgen fokuserte jeg på å komme meg raskt i gang, og siden jeg hadde gått tom for måltider som kunne tilberedes uten noe koking, ble det energibar og kokesjokolade til frokost.
Etter 16 kilometer kunne jeg endelig sette støvlene ned på E134 forbi Haukeliseter klokka to på ettermiddagen. Da var det godt å få skiftet til tørt tøy og få luftet føttene. Jeg hadde faktisk med en ren T-skjorte i bomull pakket med i en tett ziplock-pose, nettopp til denne anledningen (og bussturen hjem). Og den lette turbuksa hadde jeg, takket være drittværet, ennå ikke hatt ute av pakkposene i sekken.
Etter et par timer på Haukeliseter og en bedre middag brakte Haukeliekspressen meg hjem. Fornøyd med å ha tilbakelagt 126 kilometer til fots på én time mindre enn en uke.
Og sammen med de tidligere turene mine nord for Finse har jeg nå bak meg en sammenhengde rute på 486 kilometer.
