Langsua
Sensommeren 2022 la jeg turen til Langsua, et fjellområde mellom Valdres og Gudbrandsdalen, tett opptil Jotunheimen.
Tidligere turer har gjerne vært lagt mer til sommeren, men av ulike årsaker har jeg funnet ut av begynnelsen av september er et ideelt tidspunkt:
- Det er mørkt fra rundt klokka 21 til rundt klokka 7 neste morgen, noe som gjør det mer behagelig å sove ute
- Man slipper gjerne en del mygg og insekter (litt avhengig av hvor man er rent geografisk)
- Det er færre beitedyr og ikke minst færre bjeller
- Det er færre folk på de ulike hyttene, men samtidig har ikke jaktsesongen startet for fullt ennå
Rutevalg og exit-mulighet
Jeg liker ikke rundturer hvor man ender på samme sted som man starter, og for å unngå dette er man avhengig av en del logistikk. I mitt tilfelle var jeg så heldig å bli transportert av foreldrene mine inn til Svarthamar, siden de allerede var på hytta i de samme traktene. Men aller først startet turen med tog fra Lier til Sandvika, og buss fra Sandvika til Fagernes.
Jeg hadde to mulige steder jeg kunne avslutte turen. Enten ved Bygdin eller ved Gjendesheim. Begge steder er det daglige bussavganger hjemover.
Ved avslutning ved Bygdin ville turen avsluttes med 12 km på grusvei langs Vinstre. Ved avslutning ved Gjendesheim ville turen avsluttes med 21 km over to partier på 1400 meter over havet. Det var riktignok også et tredje alternativ med avslutning ved Heimdalsmunnen, midt mellom de to nevnte alternativene.
Sluttresultatet ble at jeg avsluttet ved Bygdin. Jeg vurderte lenge å gå den siste delen til Gjendesheim den siste dagen, men det ville passe dårlig med tidspunktet for bussavgang og resultert i en ekstra overnatting og mye ventetid.
Rutevalget for øvrig var basert på at jeg skulle overnatte i telt og holde meg på platået over tregrensa.
Startsted var som sagt Svarthamar, hvor det er en selvbetjent DNT-hytte. Videre gikk ruta innom den betjente DNT-hytta Liomseter. Etter Liomseter var neste sjekkpunkt Langsubua innunder selve Langsua (fjellet), deretter den selvbetjente DNT-hytta Storeskag innunder Skaget. Etter Storeskag gikk turen rundt Skaget og ned til Vinstre og langs vannet (rundt 18 km) frem til Bygdin.
Dag 1
Den første dagen ble det som nevnt innledningsvis tog og buss fra Lier til Fagernes, og deretter skyss til Svarthamar.
Jeg la i vei gjennom setervoller og kratt, og den første halvtimen var jeg litt usikker på om Langsua var helt det jeg hadde sett for meg. Jeg liker jo åpne landskap, god utsikt og nærheten til fjell, og føler jeg gjorde meg ferdig med å gå tur i skog og mark i Finnemarka for mange år siden. Men her var det altså en sti som snirklet seg oppover og gjennom tett skog. Var det dette jeg skulle oppleve de neste dagene?
Men plutselig stod jeg ved en steinstøtte som informerte meg om at jeg nå ville tre inn i Langsua nasjonalpark. Og med det samme åpnet landskapet seg, og jeg var i mitt rette element.
Jeg startet fra Svarthamar klokka tre på ettermiddagen, og klokka halv åtte slo jeg leir på et lite platå før stien videre vil gå ned i et myrlendt terreng. Da hadde jeg gått rundt 8-9 km.
Dette var det mykeste underlaget jeg hadde teltet på på lang tid, og med utsikt mot Fullsenn var det ikke noe å klage på.
Dag 2
Neste dag startet med regnvær og tåke, samtidig som jeg bega meg inn i et mer myrlendt terreng. Første rast ble ved Skruvdalsbua, riktignok bare med et kort utedassbesøk, før turen gikk videre mot Liomseter.
Beitedyrene hadde blitt sanket kort tid i forveien, og hadde tydeligvis gått samme vei mot Liomseter som jeg nå gikk. Store klover, sammen med regnværet, ga en ganske så gjørmete sti.
På Liomseter var det ganske folketomt, men DNT-hytta er betjent, så jeg kjøpte meg en pose med Salt Sild (av typen Malaco altså) i kiosken før jeg gikk videre. På dette tidspunktet striregnet det, men etter kort tid ble det opphold og sola tittet fram.
Jeg vendte nesa mot vest og gikk forbi Liomseter-området før jeg tok en lengre lunsjpause i sola. På kartet kunne jeg se at det var en lang og jevn stigning fra 900 til 1100 meter over havet som ventet meg de neste 5 kilometerne.
Da var jeg oppe i høyden igjen kom også mobildekningen tilbake. Den hadde vært borte helt siden jeg brøt leir på morgenen. Og da benyttet jeg samtidig anledningen til å gjøre noe jeg sjelden hadde gjort på tur tidligere: Jeg satte på litt musikk i ørene!
Jeg liker jo gjerne naturens ro, men noen ganger kan det bli litt for rolig og monotont. Og noen ganger kan det også være på sin plass med litt musikk som pumper litt ekstra når det er en ekstra strabasiøs etappe som skal gjennomføres.
Et godt tips er forresten å sørge for å ha ørepropper som ikke er trådløse. Batterikapasitet er en knapp ressurs på tur, og det siste man vil er noe som tapper mer strøm enn nødvendig fra både mobil og hodetelefoner. Da kan også Bluetooth slås av.
Da jeg nådde toppen av bakkene flatet terrenget ut, og det var milevis med utsikt i alle retninger. Litt trist vær, men perfekt til vandring.
Jeg gikk ytterligere 4 km før jeg fant et passende sted å slå opp teltet. Midt i ingenmannsland egentlig. Etter å ha tilbakelagt 17 km denne dagen ble stormkjøkkenet av typen Trangia Mini fyrt opp og middagen ble servert.
Dag 3
Neste morgen ble jeg liggende relativt lenge, og jeg krøp tilbake i soveposen mens vannet til frokostblandingen kokte utenfor. Men så ble jeg plutselig oppmerksom på at kuflokken som hadde vært litt lenger ned i lia på morgenkvisten plutselig var i full anmarsj i retning min teltplass.
Jeg orket ikke tanken på et dusin med kuer som skulle trampe rundt på teltet mitt, så jeg hadde tidenes raskeste pakking av telt og sekk. Det tok 10 minutter før jeg krøp ut av soveposen og til jeg var ferdig pakket og i gang med dagens vandring klokka 9.45.
Denne dagen startet også som en grå dag, og det gikk ikke lang tid før regntrekket måtte på sekken igjen. Men like raskt som regnbygene kom, forsvant regnet og jeg kunne ønske sola velkommen igjen.
Etter noen kilometer kom jeg til Langsubua, nok en åpen hytte tilhørende Gausdal fjellstyre. I en liten pytt nedenfor hytta ble dagens vask og tannpuss unnagjort. Og det som er kjekt med alle disse åpne buene er at det med jevne mellomrom er mulighet for å finne en utedo. Og utsikten fra utedoen på akkurat Langsubua kan virkelig anbefales!
Ikke langt etter Langsubua hadde jeg dagens første lengre pause. Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg har som mål å ta minst én lang pause hver dag på langtur. Gjerne rulle ut liggeunderlaget, spise lunsj og nyte turen.
Og dagens «langpause» ble ved den utrolig fascinerende sletta med navnet Marknadsplassen. Her skal fekarene ha møttes om høsten for å handle fe. Og om ikke det i seg selv gir assosiasjoner til cowboyer og ville vesten, så ta en titt på dette landskapet, som om det skulle være tatt rett ut av en god gammeldags western:
Etter Marknadsplassen gikk turen forbi nok en åpen koie, Plankebue, før jeg var oppe på det høyeste punktet så langt på årets langtur, 1280 moh. Deretter gjenstod det 3,5 km med myr over Skagsflye før jeg var fremme ved Storeskag.
Storeskag er en ubetjent DNT-hytte ved foten av Skaget. Jeg hadde med telt og var klar for telting, men de siste timene hadde jeg blitt overrasket av flere regnbyger, og teltet var fortsatt vått fra forrige natt. Jeg sjekket derfor inn på Storeskag, fyrte opp i vedovnen og hang opp teltet til tørk tvers over hele stua. Det var også godt å komme innendørs etter 3 dager på tur.
Dag 4
Det var godt å våkne i en seng, og etter frokost, utsjekk og utvask startet jeg turen videre rett etter klokka ni på morgenen. Dagen startet med mye stigning, men fint fordelt i små porsjoner. Dagens lunsj ble inntatt rundt 1300 moh. med fantastisk utsikt og strålende vær.
Så langt hadde rutevalget mitt gjennom Langsua stort sett levert et rolig landskap uten de alt for store toppene, men dette skulle endre seg på dagens etappe. Det var fortsatt et rolig terreng, men for å komme over Skreddalsfjellet måtte jeg opp på rundt 1400 meter over havet. Og i samme øyeblikk åpenbarte Jotunheimen seg foran meg, i all sin voldsomme prakt.
På vei ned mot Vinstre begikk jeg den største tabben på hele denne turen. Det var ennå langt igjen av dagens etappe, og klokka var bare rundt to på ettermiddagen. Jeg passerte utløpet av et lite vann, og noen hundre meter lenger ned i lia mot Vinstre tok jeg en pause.
Da oppdaget jeg at jeg var tom for vann!
Jeg har et drikkesystem hvor jeg pleier å fylle 2 liter vann som jeg stadig går og drikker av underveis gjennom en slange. Ulempen er at jeg ikke alltid har like god oversikt over hvor mye vann jeg har igjen, da posen med vann ligger i topplokket på sekken.
Da jeg oppdaget at jeg var tom for drikkevann vurderte jeg om jeg skulle gå opp til utløpet av vannet igjen for å fylle på med mer vann. Men det var kanskje 10-15 minutter å gå hver vei, og jeg var ikke sååå veldig gira på å gå opp igjen de bratte bakkene jeg akkurat hadde gått ned.
Jeg slo meg til ro med at det måtte sikkert være muligheter for å fylle på med mer vann lenger ned. Ikke minst i det gigantiske vannet som lå der nede foran meg. Dette var tabbe nummer to.
Det var fortsatt langt å gå, og jeg måtte gjennom et stort og myrlendt terreng da det flatet ut nede i bunnen. Der rant elva Titra sakte forbi, og det var tydelig at her hadde det akkurat vært mange beitedyr på ferde. Jeg droppet derfor påfyll der også, og gikk videre.
Da jeg endelig kom ned til enden av Vinstre klokka halv seks på kvelden gikk jeg ned til bredden for å fylle på med vann. Men her skulle jeg i alle fall IKKE drikke noe vann! Her var det ikke bare usynlige bakterier, men regelrett søppel som lå og duppet i vannkanten. Jeg var tross alt i enden av vannet hvor utløpet er, så det er mulig det var her all dritten endte opp.
Preget av tørsten innså jeg at jeg bare måtte legge i vei videre. Målet nå var å slå opp teltet midtveis langs vannet, rundt Haugseter Fjellstue. Når jeg kom dit kunne jeg velge om jeg ville gå videre mot Gjendesheim eller mot Bygdin neste dag.
Etter 5,5 kilometer på grusvei var jeg fremme ved fjellstua. Det første jeg gjorde etter at jeg satte fra meg sekken ute på gårdsplassen var å kjøpe en kald Solo i resepsjonen. Jeg sjekket pris på både teltplass og rom for natten. Førstnevnte kostet 300 kroner, sistnevnte kostet 1200 kroner. Da var valget enkelt, det måtte bli telt.
Etter en tur på toalettet (her snakker vi WC!) gikk jeg tilbake til resepsjonen for å sjekke inn mer formelt. Da hadde den hyggelige fyren bak disken tenkt litt, og jeg kunne få et rom til halv pris den natta. Jeg var tross alt den eneste gjesten. Men jeg måtte re opp rommet selv. Nok et enkelt valg: Det ble dusj og eget rom til kr 600!
Dag 5
Neste morgen ble et kappløp mot tiden! Trodde jeg.
Jeg landet på at jeg ikke skulle gå videre mot Gjendesheim, men heller mot Bygdin og ta bussen derfra. Bussen skulle gå fra Bygdin kl. 14.20, og før den tid måtte jeg tilbakelegge 12 kilometer.
Det burde i utgangspunktet ikke være noe problem å rekke det, men hvis ikke rakk det måtte jeg vente et døgn på neste buss. Jeg tømte derfor sekken for det jeg hadde igjen av tørt brød og pålegg. Et par utgåtte sokker gikk også i søpla. Her skulle det spares vekt!
Det som forpurret planen min om en rask avreise den morgenen var at strømmen slås av på Haugseter på natta. Og jeg var avhengig av kokeplata til frokosten min. Strømmen kom først klokka åtte, og da hadde jeg ventet en god stund allerede.
Rundt halvveis til Bygdin forstod jeg at jeg hadde kontroll på tiden likevel, og kunne senke tempoet litt. Men utrolig nok hadde jeg klart å få flere gnagsår og blemmer på føttene denne siste dagen. Og det som skapte problemer var ikke tung sekk og fjellstøvler i ulendt terreng. Neida, denne siste dagen gikk jeg på grusvei med joggesko!
Rundt halvannen time før bussavgang kom belønningen i form av en kald Solo og en kanelbolle på Bygdin Høifieldshotel.
To år senere fortsatte jeg turen videre fra Bygdin og vestover