Langs Mår
I slutten av juli 2015 gikk jeg langs Mår, eller Mårvatn, en større innsjø i Tinn kommune helt sørøst på Hardangervidda. Selve vannet er 14 kilometer langt og ligger drøyt 1100 meter over havet.
Mår er regulert som magasin for vannkraft, så høyden over havet kan variere så mye som 21 meter. Noe som kan resultere i en litt glissen «strandsone» i perioder.
Jeg tok båt fra Synken i sørenden av vannet og inn til turisthyttene i nordenden. Ja, turisthyttene i flertall, her finner man nemlig både DNT-hytta Mårbu Turisthytte og Mårbu Fjellstue et steinkast fra hverandre.
Fra Mårbu gikk jeg langs vannet tilbake igjen, med én overnatting underveis. Totalt rundt 17 kilometer.
Verdens lengste grusvei
Ok, sannsynligvis ikke verdens lengste grusvei, men det føltes som en evighet fra jeg tok av fra Tinnsjøen og kunne parkere ved Mår. Faktisk hele 40 km, noe som tok meg nærmere en time, da veien også viste seg å være ganske trafikkert denne dagen med tungtransport.
Det er nemlig en grunn til at noen har funnet på å lage en vei såpass langt inn på vidda, og det er reguleringen av vannene. Og disse demningene må selvsagt vedlikeholdes.
Det var begrenset med båtavganger, og jeg begynte å få mer og mer panikk etter hvert som tiden gikk og jeg ble liggende bak skjema opp alle bakkene. Da jeg parkerte hadde jeg bare noen få minutter på meg på å pakke ferdig det jeg hadde liggende løst i bilen, få betalt parkeringsavgift og så haste ned til den ventende båten.
Hadde jeg vært noen minutter senere fremme hadde hadde jeg måttet vente til neste dag. I så fall måtte jeg gått motsatt vei og tatt båten tilbake.
«Mårfjord» så knøttliten ut fra utsiden, men jammen var det god plass innvendig, med flere passasjerer og proviant som skulle leveres til turisthyttene.
Overfarten tar rundt 40 minutter og rundt halv sju på kvelden var jeg fremme ved Mårbu. Jeg hadde vurdert å gå innom begge hyttene og ta en kikk da jeg først var der, men jeg var så ivrig på å komme i gang at det ble med tanken.
Det var en godt merket og opptråkket sti som møtte meg. Og som store deler av Hardangervidda er det jo relativt flatt, og jeg kunne se store deler av Mår der jeg gikk. Stien gikk aldri helt nede ved vannet, noe som var helt greit for min del, da vannkanten ikke alltid er så fantastisk flott ved slike regulerte vann. Her var det et bredt belte med stein.
Fargerik himmel og HDR-foto
Jeg hadde akkurat fått dilla på HDR-fotografering denne sommeren, og hver gang jeg fant et flott motiv tok jeg 3 eksponeringer, slik at jeg kunne leke meg i Photoshop i etterkant og hente ut det beste fra hver av de.
Det var nok av flotte fotomotiv på turen, men det var begrenset hvor mye tid jeg var villig til å leke videre med HDR etter jeg kom hjem og skulle se nærmere på bildene.
Det mest spektakulære fotomotivet denne kvelden dukket opp da jeg var på en liten høyde og skuet tilbake mot Mårbu der jeg kom fra. Det var mørke skyver over hele området, med unntak av et lite område helt der i nordenden av vannet hvor himmelen virkelig så ut til å være i brann.
Noen vil kanskje mene at dette er over-redigert i Photoshop, men jeg ble fornøyd med resultatet. Og siden jeg var der selv, så kan jeg bevitne at fotografiet ikke er så langt unna den utsikten jeg så selv med mine egne øyne.
Gapahuk
Dette var før jeg begynte å sverge til UL (ultralight) oppakning for alvor, så jeg fant ut at jeg skulle teste ut en slags åpen gapahuk jeg hadde kjøpt noen år i forveien.
Hvor kaldt kan det egentlig bli? tenkte jeg.
Det viste seg at det kunne bli veldig kaldt.
Som nevnt var jeg ute etter noen gode fotomotiver på denne turen, så jeg valgte meg ut et sted for natten som lå relativt høyt og med god utsikt. Men jeg måtte likevel prioritere et sted som lå litt i le for vinden.
Valget ble derfor tett oppunder toppen på Syvrenuten, 1362 meter over havet.
Ikke bare hadde jeg valgt meg ut en åpen gapahuk for natten, men jeg hadde nok også en alt for tynn sovepose. Så da jeg la meg ved elleve-tiden på kvelden var det fullt påkledd med ull innerst, NATO-genser, topplue og hals.
Jeg hadde ikke med meg noen gradestokk på turen, men duken på gapahuken var dekket av is neste morgen, så det var nok ikke bare innbilning av det var så kaldt.
Da jeg omsider stod opp rundt klokka halv seks måtte jeg ta meg noen runder rundt teltet og slo OL-floka for å få varmen.
Jeg kunne se sola nærme seg stadig, og rett før klokken seks stod sola rett inn i gapahuken og kunne tine en kald fyr.
Enda jeg startet turen sent dagen før, rakk jeg å tilbakelegge godt over halvparten av distansen før jeg slo meg til ro for natten. Og når neste dag startet før klokken seks hadde jeg svært god tid.
Været og temperaturen tok seg opp utover dagen, og hadde det ikke vært for at jeg vadet barbeint over en elv på morgenkvisten hadde jeg nok hatt det ganske så sommerlig der jeg gikk.
Den siste delen av turen krysset jeg ved demningen i enden av Mår, og fulgte så grusveien tilbake til bilen.
Nok en fantastisk tur i flott natur! Men neste gang blir det litt varmere sovepose når jeg sover 1300 meter over havet.
