Ryfylkeheiane
Etter at jeg de siste årene hadde lagt bak meg 486 kilometer til fots gjennom Langsua, Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda, avsluttet jeg sommeren 2025 på Haukeliseter. Hva var vel mer naturlig enn å starte fra Haukeliseter og gå videre sørover over Ryfylkeheiane sommeren 2026?
Ryfylkeheiane er et stort (og i mine øyne litt geografisk udefinert) fjellområde sør for Haukeliseter. Jeg satte meg som langsiktig mål å ende opp ved Lysebotn innerst i Lysefjorden i Rogaland. Ved selve havet altså!
Men selv om jeg var åpen for å gå 131 kilometer til Lysebotn, og hadde pakket nok til en slik tur, avsluttet jeg etter bare 50 kilometer i Suldal. Jeg innså at jeg hadde undervurdert alle høydemeterne, og at tidsestimatet mitt ville ryke (og at jeg ikke ville rekke frem til Lysebotn i løpet av en uke).
På to døgn gikk jeg først opp 350 høydemeter, så ned 650 høydemeter, opp 300 høydemeter og ned 750 høydemeter. En østlandskilometer er så visst ikke det samme som en vestlandskilometer.
Haukeliseter
Jeg tok Haukeliekspressen fra Drammen og etter nærmere fem timer gikk jeg av bussen på Haukeliseter sent på ettermiddagen. Jeg var såpass gira på å komme i gang at jeg bare knøt skolissene og la i vei umiddelbart.
Jeg hadde på forhånd pekt meg ut en teltplass ved et vann 1147 meter over havet. Den lå både et godt stykke unna trafikken på Haukeliseter og, forhåpentlig, noe skjermet for vind.
På vei opp i fjellet opplevde jeg noe som føltes veldig unorsk og fremmed for meg: Jeg kunne stadig høre noen som ropte og hoiet av full hals! «Oh yeah!», «Wo-hoo!» og «Come on everybody!». Etter en stund kunne jeg skimte ei dame på en topp et godt stykke bak meg, og innså at det var hun alene på tur som sto for utropene. Hun ropte av full hals «Hello!» i min retning. Jeg for min del liker fjellets ro, så jeg tuslet videre for meg selv.
Jeg besøker Rogaland
Neste morgen tittet sola frem bak fjellene, og jeg tittet frem fra teltet. Det var fortsatt vindfullt og bitende kaldt, og jeg la i vei klokka åtte med både langermet ulltrøye, ull-stillongs, langbukse og tykk genser.
Etter å ha gått gjennom Turistskaret, det høyeste punktet på hele turen, gikk jeg nedover til Holmevatnet og Holmevatnhytta.
Utenfor Holmevatnhytta hadde jeg en lengre lunsjpause i solveggen, vel vitende om at jeg hadde 17 kilometer igjen til Bleskestadmoen.
Etter bare å ha gått en snau kilometer fra Holmevatnhytta ankom jeg Rogaland. Utrolig nok har jeg vært i samtlige norske fylker, bortsett fra Rogaland, så dette var virkelig på høy tid!
Resten av veien mot Sandvatnet var en skikkelig drømmetur, med både lettgått terreng og steikende sol.
Vannkraft
Da jeg kom til Sandvatnet, var det tydelig at vannmagasinene til fjells var på et svært lavt nivå. Jeg liker elektrisitet, og aksepterer at vannkraft er en god kilde til strøm. Men jammen gjør det store inngrep i naturen!
Jeg gikk et lite stykke på anleggsveien langs vannet, før jeg krysset selve demningen i sørenden. Det føltes litt som en scene fra James Bond der jeg gikk, mens jeg kunne høre metalliske lyder fra anlegget under meg.
Vel over på den andre siden av dammen skulle jeg følge det som må ha vært det opprinnelige utløpet til Sandvatnet. Og denne strekningen tok virkelig knekken på meg!
Å gå i nedoverbakke er tungt nok i seg selv, men her var det kolle på kolle, stein på stein, og ikke minst mange svaberg som skrånet nedover. Etter noen kilometer slo terrenget over i tettvokst bjørkeskog. Jeg skulle tross alt ned på 700 meter over havet.
Like før Bleskestadmoen møtte jeg et par som tok seg et avkjølende nakenbad langs stien, og etter et litt kleint møte viste det seg at de skulle samme sted som meg.
Klokka var over ni på kvelden da jeg var fremme og kunne lete frem en passende teltplass.
Bleskestadmoen har nok vært ei aktiv seter en gang i tiden, men nå var det ikke mye seterliv, og til tross for noen sauer var hele plassen dekket av høyt gress. Det var tett med mygg, og jeg merket med en gang sola gikk ned at dette kom til å bli fuktig.
Og ganske riktig: Neste morgen var alt nærmest klissvått av kondens og fuktighet i lufta, og tåka lå tett over sletta. Et skikkelig væromslag fra gårsdagen.
Vestlandet er BRATT
Turens tredje dag startet brått og bratt, med 300 meter stigning fordelt på 1,5 kilometer i luftlinje. Men utsikten fikk jeg ikke med meg, da jeg gikk i tett tåke.
Etter rundt tre timer lettet tåken, og jeg kunne skue utover nedoverbakkene som ventet meg. For nå skulle jeg etter planen ned til 600 meter over havet og Jonstølen. Men det endte med at jeg gikk helt ned til 250 meter over havet.
For da jeg kom til Jonstølen, merket jeg at de to siste dagene hadde gjort meg såpass mør i beina, samtidig som det kuperte terrenget dro ned hastigheten min betraktelig, slik at tidsplanen for hele turen til Lysebotn ville ryke.
Da klokka var rundt fire på ettermiddagen, hadde jeg bare tilbakelagt 13 kilometer så langt denne dagen, og foran meg ventet en stigning opp igjen fra 600 til 1200 meter over havet. Etter tre dager ville jeg nok fortsatt ha en snau uke igjen før jeg var fremme ved Lysebotn, og det var meldt mye regn samtlige dager.
Med alt dette i betraktning landet jeg på at årets tur var over. Nå gjenstod det bare å komme seg tilbake til sivilisasjonen!
En kveld i Røldal
Jeg fulgte veien fra Jonstølen nedover mot Suldalsvatnet, som ligger 68 meter over havet. Etter noen kilometer fikk jeg plutselig mobildekning igjen, og jeg kunne begynne å sjekke mulighetene for å reise kollektivt.
Jeg ble ikke helt klok på rutetidene til Bråtveit, ei lita grend i enden av en blindvei langs Suldalsvatnet, men innså til slutt at det ikke fantes noe rutetilbud der og da. Og i etterkant ser jeg at veien det var snakk om har en årsdøgntrafikk på rundt 60 biler.
Jeg sjekket både Uber og Bolt, uten å få napp. Jeg vurderte også å haike, men slo det fra meg. Målet var å rekke Haukeliekspressen, som skulle gå fra Røldal klokka ett på natta.
Problemet var bare at det var 40 kilometer på svingete vestlandsvei mellom meg og Røldal.
Til slutt måtte jeg krype til korset og ringe etter en taxi. Da jeg spurte om et prisoverslag, begynte sjåføren å le så snart han hørte hvor jeg var. Da skjønte jeg at det ville bli dyrt. Men jeg hadde ikke mange alternativer å velge mellom.
Etter en times tid kom taxien, og enda en time senere gikk jeg av i Røldal sentrum, 2146 kroner fattigere.
Med fem timer å slå i hjel i Røldal sentrum, som stort sett består av en stavkirke og en håndfull campingplasser, priset jeg meg lykkelig over at det var en døgnåpen og selvbetjent matbutikk der.
Og halv seks neste morgen kunne jeg gå av bussen i Drammen.