Skrimfjella og Styggemann
Inspirert av Marius Nergård Pettersen og hans bok «Oslos nære villmark» har jeg fått øynene opp for flere spennende områder som ikke er så alt for langt hjemmefra. Jeg bor riktignok ikke i Oslo, men Lier er nærme nok i denne sammenhengen.
Klassiske fjellområder som Hardangervidda og Jotunheimen krever gjerne flere overnattinger, litt mer planlegging og ikke minst ledig tid. Men så finnes det områder som Blefjell, Lifjell og Trillemarka som kan by på høyfjell i kortere avstander hjemmefra, godt egnet for enten en dagstur eller én enkelt overnatting. Det gjør det også lettere å dra på mer spontane turer når været er på sitt beste.
Et annet slikt område er Skrimfjella, som jeg ikke hadde besøkt tidligere. Så i midten av juli 2020 dro jeg på kombinert sykkel- og fottur til Skrimfjella.
På to hjul
Jeg hadde ikke spikret ruta helt 100 % før avreise, men jeg skulle i alle fall gå til fots fra Hoensetra til Styggemann, 872 moh.
Jeg hadde ikke planer om å slite meg helt ut på sykkel, så jeg hadde tenkt til å ta toget fra Drammen eller Mjøndalen og helt til Kongsberg.
Da jeg kom til Drammen var jeg så godt i gang allerede, så jeg syklet videre. Og da jeg kom til Mjøndalen bommet jeg på et rutevalg, tapte noen nøye tilmålte minutter og rakk ikke toget. Så da ble det på to hjul og for egen maskin hele veien.
Jeg la ruta gjennom Drammen, Solbergelva og Mjøndalen, og ved Steinberg tok jeg av opp mot Stenshorne og så mot Vestfossen. Sikkert en helt klar omvei for de lokalkjente, men omveier er moro, da opplever man mest.
Etter Vestfossen gikk turen videre over Sundet og så nordover til Kongsberg. I Kongsberg hadde jeg et stopp og gjorde unna noen innkjøp. Man kommer langt med Polarbrød og skinkeost på tur! Og igjen: Dette var enda en omvei.
Sykkelvalget denne dagen var en grussykkel, egnet til både landevei og grusvei. Jeg klarte utrolig nok å få plass til all oppakning i to sykkelvesker, med unntak av noe snacks og slikt i en ørliten sekk på ryggen. Selve tursekken (som var tom) ble flatpakket og stroppet fast på bagasjebrettet.
Etter Kongsberg gikk turen ned langs elva til Skollenborg. Etter kryssinga av Lågen rullet jeg videre gjennom Heistadmoen, og 3 km senere tok jeg av fra fylkesveien og startet på de første meterne med grus.
Videre fulgte 7 km med mer grus og stort sett motbakker, før jeg rullet inn på en flott setervoll med en håndfull hytter. Klokka hadde passert sju på kvelden og jeg var framme ved Hoensetra.
Jeg skiftet til tøy som var mer egnet for vandring og pakket om fra sykkelvesker til ryggsekk. En liten note-to-self for lignende turer senere: Det er kanskje ikke så digg å pakke ned tøy som er gjennomvått av svette i en sykkelveske for å la det ligge til neste dag.
Sykkelen ble, nærmest rent symbolsk, låst fast til en spinkel granlegg ute av syne for hytter og stier, med en like spinkel sykkellås.
Border collien Mia
Jeg begynte å gå oppover den blåmerkede stien fra Hoensetra. Jeg kjente at beina var litt møre etter flere timer på sykkel, og at overgangen fra sykkel til gange kom litt brått på.
Men bakkene lå nordvendt og i en kjølig skygge, som var deilig etter flere timer i sola.
Et stykke oppe i bakkene ble jeg møtt av en hund. En svart og hvit border collie, klassisk gjeterhund. Jeg kunne verken se eller høre noen sauer der jeg gikk, men denne firbeinte skapningen hadde tydeligvis noe i mot meg.
Om den forsøkte å gjete meg eller hva vet jeg ikke, men den gikk nå i alle fall konstant i ring rundt meg, gneldret og knurret, i nærmere en halvtime, uten et menneske å se eller høre noe sted.
Jeg er ikke noe hundemenneske, og ikke vet jeg hva jeg kunne ha gjort annerledes, men jeg forsøkte det meste, også å skjelle den ut og pelle seg vekk, men den ga seg ikke.
Men omsider forsvant den av syne, og lenger oppe i bakkene hørte jeg den ble ropt etter og tydeligvis bar navnet Mia.
Et forfriskende nakenbad
Nei, det var ikke jeg som tok et forfriskende nakenbad, men da jeg passerte tregrensen passerte jeg et par som hadde slått camp for natten og nå tok seg et forfriskende bad i et tjern.
For min del avstod jeg fra den slags, men våt ble jeg likevel: Jeg hadde droppet å ta med meg fjellstøvler på denne turen. Det var en kalkulert risiko jeg var villig til å ta. Og jeg tapte.
Jeg kunne jo ikke sykle med fjellstøvler. Og jeg kunne ikke gå på fjelltur med sykkelsko. Jeg endte derfor med et kompromiss og et par "terrengjoggesko", som skal være noe vanntette/-avstøtende, i den grad joggesko kan være det.
Men det var ikke mange meter myr jeg måtte krysse før vannet begynte å surkle. Men jeg slapp i alle fall å ta med meg fjellstøvler på sykkelturen...
Teltplass med utsikt
Turmålet mitt var Styggemannen, det høyeste punktet på Skrimfjella, men da klokka ble 21.30 valgte jeg å slå opp teltet mitt på en liten høyde litt lenger ned, og heller ta turen til Styggemannen neste dag.
Utsikten og solnedgangen var upåklagelig! Og i det fjerne kunne jeg se tårnet på Jonsknuten.
Toppstøtet
Jeg husker ikke så mye av selve natta, så jeg må ha sovet godt. Lyng er jo alltid herlig som underlag. Alternativt var jeg bare utslitt etter kombinasjonen sykkeltur og fottur.
Neste morgen startet jeg ganske tidlig med en liten tur opp på toppen av Styggemann. Ikke at det var noen stor avstand å tilbakelegge, men det var meldt dårligere vær utover dagen, og jeg ville ikke utsette utsiktspunktet mer enn nødvendig. Det viste seg riktignok at det dårlige været ikke satte inn før utpå ettermiddagen, med lyn og torden.
Jeg droppet derfor frokosten og lot teltet stå, mens jeg tok en snartur til toppen.
Hytta på toppen er ikke som alle andre hytter. Det er ikke DNT-hytte, men disponeres av DNT Tønsberg og Omegn, og kan bare leies av deres medlemmer. De har også en del begrensninger rundt bruken, da hytta ligger i et vernet område, og for eksempel toalettfasiliteter er begrenset.
Selve bygningen er en uisolert og helt rund steinbu, oppført av Fritzøe Skoger i 1927 til brannvakt med telefonlinje. Ikke ulikt formålet for den gamle brannvakthytta på Gjevlekollen i Finnemarka.
Hjemturen
Hjemturen er det ikke så mye å fortelle om, men jeg endte med å sykle hele veien denne dagen også.
Men nå tok jeg imidlertid en strakere vei: Ikke innom Kongsberg eller Vestfossen, men strake veien fra Skollenborg til Fiskum og videre til Hokksund. Sløste riktignok noe tid på å rote meg rundt i Hokksund sentrum, før jeg kom meg over på andre siden av elva (den riktige siden sett fra en liungs ståsted).
Været ble stadig mørkere utover dagen, og da jeg kom til Solbergelva åpnet himmelen seg. Jeg hadde kjørt meg tom for krefter, til tross for stort sett nedoverbakker denne dagen, og måtte ta meg en matpause i et busskur mens regnet hamret løs på vegger og tak.
Det var bare å bite tenna sammen og sykle den siste biten. Dette var jammen en flott tur! Kombinasjonen sykkeltur og fottur er noe jeg må gjøre oftere. (Fasit 3 år senere er at det ble med den ene turen...)
