Tarhalsen på Sørøya
I 2016 la jeg sommerens tur til den nordlige delen av Sørøya i Finnmark, med Fyrvokterveien og Tarhalsen.
Sørøya er Norges største øy uten fastlandsforbindelse og ligger helt nord i Finnmark, vest for Nordkapp.
Øya er delt mellom kommunene Hasvik i vest og Hammerfest i øst, og har om lag 1200 innbyggere. I den delen som tilhører Hammerfest kommune, og som jeg besøkte, er det 85 innbyggere.
Impulstur
Faktisk var denne turen noe jeg gjorde litt på impuls. Eller i alle fall var idéen på impuls, mens gjennomføringen kanskje ble litt mer omfattende i praksis.
I juni kom jeg over et hefte fra DNT i kassa på den lokale Kiwi-butikken, hvor ulike fellesturer ble promotert. Slike fellesturer kan jo ofte være kostbare, men da inkluderer de til gjengjeld det meste av overnatting, mat og transport.
Denne fellesturen i regi av Hammerfest og Omegn Turlag, med to overnattinger på Sørøya i juli, var derimot gratis. I og med at det ikke var lagt opp til annet enn overnatting i telt for egen regning, og ingen turisthytter.
Men det viser seg å være ganske langt til Sørøya fra Lier. Enden på visa ble fly tur/retur Oslo-Alta, overnatting i Alta, buss til Hammerfest og båt ut til Sørøya. På hjemveien tok jeg båt fra Hammerfest til Alta.
Sett i ettertid ble turen kanskje ikke så rimelig likevel?
Dette var sånn omtrentlig den ruta jeg gikk de 3 dagene jeg var på Sørøya, hvor Fyrvokterveien bare er den helt nordligste delen:
Rutebåt til Akkarfjord
Jeg hadde på forhånd blitt advart om den fryktede havtåka, som kunne komme sigende nærmest uten forvarsel og være isende kald, selv i juli måned.
Men på vei ut med rutebåten fra Hammerfest til Akkarfjord, hvor for øvrig Cato Zahl Pedersen ble observert ute på nye eventyr(?), virket havtåka ganske så fjern.
Det er begrenset med veier på den nordlige delen av Sørøya, men dette er altså en av de. Her ser man Kamøyene i bakgrunnen, som har fått det karakteristiske navnet nettopp på grunn av fjellformasjonene som kan se ut som en kam fra denne vinkelen.
Fyrvokterveien
På nordspissen av Sørøya finner man Tarhalsen, med et enslig lite fyr som en siste utpost mot havgapet i nord.
Dette var egentlig selve målet for turen, selv om totalopplevelsen alltid er et mål i seg selv.
Fyrvokterveien ut til fyret på Tarhalsen ble bygget av Tarhalsen fiskarlag i 1932-1933 på oppdrag for fyrdirektøren. Formålet var å bygge en sikker, helårs gangvei for fyrvokteren som passet fyrlykta.
Den første fyrlykta på Tarhalsen ble tent i 1933.
Fyrvokterveien ble restaurert i perioden 2007 til 2009, og ble åpnet av dronning Sonja 12. juli 2016, uka før jeg var der.
Fyrvokterveien ut til Tarhalsen byr på en helt spektakulær opplevelse, med stier som snor seg nedover fjellsidene.
Jeg kan lett se for meg at det er mer utfordrende å gå her når høststormene raser enn det var her denne sommerdagen.
Turfølget
Turfølget disse dagene var rett i overkant av 20 personer, hvorav majoriteten var medlemmer av det lokale turlaget i Hammerfest. Og minst halvparten var ansatt ved Hammerfest sykehus, hvilket betød at jeg var trygg på at jeg ville bli tatt godt vare på om jeg skulle få et illebefinnende.
Jeg gikk til innkjøp av et miniatyr stormkjøkken fra Trangia for anledningen. Jeg har alltid vært tilhenger av rødsprit og stormkjøkken, og har funnet ut at denne størrelsen passer ypperlig for én person hvis målet er å pakke lett. I tillegg er det enklere å få med seg en (tom) rødspritbrenner på flyet enn en gassbrenner. Men rødspriten måtte jeg kjøpe hos REMA1000 i Alta.
Kjøttvikvarden
På en topp nordøst på Sørøya er det en reist en varde. Og det er ikke en hvilken som helst varde!
Kjøttvikvarden rager 12,5 meter i høyden, med et 300 meter stup rett ned rett ned i havet få meter unna.
Dette landemerket ble reist i 1853 som et navgiasjonsmerke synlig for skipstrafikken på store avstander.
Varden ble satt opp på befaling av den «Kongelige Norske Regjerings Marine Departement» av et arbeidslag fra Volda på Sunnmøre. Dette er den største varden man finner i Norge.
Det er ikke lenger noen fastboende i Kjøttvika nedenfor Kjøttvikfjellet og Kjøttvikvarden, men blant spredte bygninger der nede kunne jeg overraskende nok skimte en campingvogn. Til tross for både manglende veiforbindelse og generelt høy grad av utilgjengelighet, med stupbratte fjellsider på alle kanter.
Sandfjellet og Storsand
Denne turen fant sted om lag en måned etter sommersolverv, så jeg fikk ikke oppleve skikkelig midnattssol, meg jeg fikk til gjengjeld med meg noen vakre solnedganger.
Morgenen etter kom den fryktede havtåka, men etter varmen dagen før var det bare behagelig å våkne til litt kjøligere temperaturer.
Natt nummer to ble tilbrakt rett ved Sandfjellet.
Sandfjellet er et ganske så interessant fenomen. Her er det altså et fjell, eller kanskje mer korrekt en skråning, fullstendig dekket av sand. En morsom aktivitet er å løpe ned denne fjellsiden, noe mange i turfølget testet ut.
Personlig var jeg såpass pragmatisk at når jeg endelig hadde strevet meg opp den vanskelige skråningen (vi skulle videre forbi toppen) ville jeg ikke kaste meg utfor for deretter kravle opp bakken igjen.
Synes du det kan være vanskelig nok å gå i løs sand, så burde du prøve å klatre i løs sand med tung sekk på ryggen.
Etter mangfoldige kilometer i fantastisk natur, som var noe helt annerledes enn hva jeg er vant til, gikk rutebåten tilbake igjen fra Akkarfjord til Hammerfest.
