Utforskertrang
Hva er det som får meg til å gå mil etter mil med tung sekk i fjellet? Helt alene? År etter år?
Et blogginnlegg som handler litt om tidligere turer og litt om utforskertrang og motivasjon.
Begynnelsen
Jeg var alltid mye ute i skog og mark som barn.
Jeg startet med å utforske nærområdet og alle ravinedalene rundt gården hjemme i Sylling. Jeg kunne følge små bekkefar i flere kilometer før de rant ut i Holsfjorden, en sidearm av Tyrifjorden.
Da alt i umiddelbar nærhet var ferdig utforsket, gikk jeg løs på Finnemarka. Først skogen som hørte til gården, hvor jeg til slutt kjente hver eneste lille busk, og deretter lenger og lenger inn i hjertet av Finnemarka. Ofte på to hjul innover skogsbilveiene, deretter videre til fots og med overnatting under åpen himmel.
Da jeg rundet 30 år og hadde saumfart Finnemarka på langs, på tvers og diagonalt, var jeg klar for nye områder.
Oslos nære villmark
Inspirert av Marius Nergård Pettersen og hans bok «Oslos nære villmark» innså jeg i 2015 at det var flere muligheter rundt meg enn bare Finnemarka.
Han la ut på flere månedslange ekspedisjoner som alle startet ved utgangsdøra hans i Oslo. Og det viste seg at man kunne tilbakelegge ganske store avstander på en måned, selv om man tar det med ro og opplever naturen underveis!
Inspirert av disse turene besøkte jeg områder som Lifjell, Blefjell, Skrimfjell, Trillemarka og Krokskogen. Fantastiske områder som kan nås med bil på 1-2 timer.
Verden var sannelig større enn Finnemarka!
Ut av komfortsonen på Sørøya
Etter å ha innsett av det fantes turområder utenfor Finnemarka, var jeg klar for neste steg.
En dag kom jeg over et hefte fra DNT som presenterte en rekke fellesturer. Turer i regi av DNT, gjerne med organisert transport og overnatting.
Jeg pekte meg raskt ut en fellestur på Sørøya, omtrent så langt nord som det er mulig å komme i Norge. Med bare to overnattinger i telt, så burde det ikke bli så dyrt. Men logistikken gjorde selvfølgelig et innhogg i budsjettet, med både tog, fly, buss og båt, samt to netter på hotell.
Å dra på en slik tur med bare fremmede er jo noe utenfor komfortsonen, men det ble en fantastisk opplevelse i fantastisk natur, og med mange nye turkamerater!
Snøstorm i Jotunheimen
Godt fornøyd med fellesturen til Sørøya, lette jeg etter neste turmål året etter. Valget ble Jotunheimen og en såkalt Massiv-etappe på rundt 70 km og 4 overnattinger på betjente DNT-hytter, fra Sognefjellet i nord til Fondsbu i sør.
Sammen med resten av turfølget gikk vi blant annet i taulag over Fannaråkbreen, overnattet på Norges høyestliggende hytte og fikk oppleve et heftig vintervær i midten av juli.
Hallingskarvet på sparebluss
Fellesturer i regi av DNT er helt topp, og spesielt i områder som Jotunheimen kan det være en fordel å ikke gå alene. Men det blir kostbart når prisen per overnatting gjerne ender på godt over 1000 kroner.
Så året etter fant jeg meg et nytt turområde hvor jeg gikk på solotur med telt. Valget ble en rundtur over Hallingskarvet, fra Haugastøl til Finse, via Geiterygghytta på nordsiden.
Dette var sommeren 2018, tidenes varmeste og tørreste sommer, men jeg klarte å treffe akkurat de få dagene med drittvær. Det ble to netter i telt og en natt på DNT-hytte.
Langsua nasjonalpark
Etter Hallingskarvet ble det noen år med færre langturer, men desto flere kortere dagsturer og turer med bare en overnatting. Det er ikke alltid så lett å få til noe mer med tre småbarn.
Men i september 2022 var tiden inne for endelig en ny langtur, og jeg hadde plukket ut Langsua nasjonalpark som destinasjon. Et fantastisk område, lettgått og med vid utsikt. Og begynnelsen av september var et perfekt tidspunkt for fjelltur.
Med turen gjennom Langsua følte jeg at jeg hadde truffet spikeren på hodet. Fem dager vandring i begynnelsen av september. Perfekt sesong og perfekt lengde på turen, og med en kombinasjon av både hytter og telt.
Skarvheimen on the rocks
Høsten 2023 dro jeg tilbake til Finse og Hallingskarvet. Turen min i Jotunheimen seks år tidligere var en del av Massiv-opplegget fra DNT, som består av 4 etapper i ulike fjellområder. Jeg hadde allerede fullført etappen gjennom Jotunheimen, og sør for den lå etappen gjennom Skarvheimen.
Jeg hadde på forhånd blitt advart om at Skarvheimen kunne være skikkelig dritt, med bare masse stein. Og det viste seg å stemme for store deler av turen, spesielt de høyereliggende områdene.
Det beste med denne turen var fravær av mobildekning og at jeg ble værfast på en hytte med 24 m/s i kastene i fjellet.
Grunnet utfordringene med været og at jeg ble småsyk med feber på slutten startet jeg ikke på det siste fjellpasset, og ga meg etter 71 km på 6 dager.
Til fjells med krystallsyke
Etter både Jotunheimen, Langsua og Skarvheimen, innså jeg at det ikke skulle så mye til for å utforske området som var mellom disse tre.
Ved å gå langs Bygdin fra øst og videre mot Filefjell og Hemsedalsfjella ville jeg totalt sett tilbakelegge en laaang tur i den norske fjellheimen. Fordelt på flere sesonger riktignok, jeg er jo ikke helt Lars Monsen.
En artig liten twist på denne turen var at jeg gikk 80 km og hadde 4 overnattinger med krystallsyke! I ettertid innså jeg at det må ha startet dagen før avreise, med et par runder i Loopen på Tusenfryd.
Jeg merket ikke så mye til krystallsyken de første dagene, siden det bare slo inn da jeg la hodet bakover. Det resulterte i at hver gang jeg la meg i teltet på kvelden snurret det så voldsomt i 10-15 sekunder at jeg i ren refleks slo ut med armene for å holde meg fast i liggeunderlaget, før det plutselig roet seg igjen like brått som det startet.
Da jeg etter 80 km kom til Filefjell og fikk levert et stort farevarsel for styrtregn neste dag så jeg meg nødt til å avslutte uten å få sluttet ringen helt og koblet de tre fjellområdene sammen. Jeg hadde fortsatt igjen 26 km da jeg la meg til å sove under åpen himmel rett ved E16 gjennom Tyinkrysset.
Ringen blir sluttet
En måned etter at jeg ga opp grunnet krystallsyke og styrtregn, dro jeg tilbake, denne gang med start fra motsatt side.
En perfekt tur i begynnelsen av september, denne gang bare en kort helg med to netter i telt, og jobb både fredag og mandag.
Det var tydelig at høsten var på vei da jeg krysset E16 på Filefjell og endelig hadde tilbakelagt hver eneste meter til fots mellom Sognefjellet i nord, Finse i sør og Gausdal i øst, til sammen rundt 360 kilometer.
Noen få dager senere kom det første snøfallet, så jeg rakk akkurat å få sluttet ringen i 2024.
Men hvorfor?
Det som driver meg til å gå på alle disse turene i fjellet, gjerne helt alene, er en sterk trang etter å utforske terreng og områder jeg ennå ikke har sett tidligere.
Det er å teste mine egne grenser, både fysisk og psykisk.
Det er å studere kart, lage pakkelister, sjekke buss- og togtider og legge detaljerte planer.
Det er følelsen av å se konturene av en fjelltopp langt i det fjerne, og vite at den vil vokse, bli større og forandre form for hvert skritt jeg tar de neste dagene, før jeg til slutt står rett under den.
Og det er da jeg vender jeg blikket mot neste fjelltopp i det fjerne og undrer meg over hva som befinner seg rundt neste sving.