Lifjell
Helt i begynnelsen av juli 2022 ville jeg kickstarte sommerferien med en liten og spontan fjelltur.
Kriteriene mine var at det skulle være relativt kort å kjøre med bil, det skulle være relativt kort å gå til høyfjell, og det skulle helst også være et sted jeg ikke hadde vært tidligere.
Valget falt på den østlige delen av Lifjell, ved Bø i Telemark, under 2 timer kjøring fra Lier.
Oppvarmingen
Jeg startet avreisedagen med 12 km på tredemølla hjemme, riktignok med et opplegg som var ganske rolig, men likevel tøft nok til at jeg ville bli god og mør i beina når fjellstøvlene skulle snøres på.
(Her er det viktig å ikke gå i den fella og tro at det å løpe 12 km en lørdag formiddag er dagligdags for meg. It's a first for everything!)
Etter endt økt innendørs i nærmere to timer, fikk jeg god hjelp av gjengen til å kjøle meg ned igjen ute på terrassen.
Pakking og avreise
Jeg liker vanligvis å pakke lett, og en enkel overnatting med kort vandring var selvfølgelig ikke noe unntak.
Men til forskjell fra andre og lengre turer pakket jeg denne gangen med meg både litt snacks, en flaske Cola, hodetelefoner og noe lesestoff.
Det jeg ikke hadde med meg var noen middag, så på veien til Bø i Telemark stoppet jeg på Tuven Senteret i Notodden, løp inn til sportsbutikken og kjøpte en pakke Real Turmat, et snaut minutt før stengetid kl. 18.00.
Li og fjell
Jeg parkerte ved skisenteret klokka sju på kvelden og innså raskt at det var iskaldt og MYE vind!
Noen timer tidligere var det 24 grader hjemme, men gradestokken på parkeringsplassen her viste bare usle 4 grader. Og i lufta var det antydning til yr.
Etter et raskt skift fra kortermet og shorts til mer passende turtøy la jeg i vei oppover lia.
Man får alltid mye tid til å gruble når man vandrer slik, og akkurat nå lot jeg meg fascinere over at et sted kunne være både li og fjell, samtidig som jeg funderte på om eventuelle ryper på Lifjell ville være lirype eller fjellrype.
Jeg gikk opp noen bratte skar mens jeg kjente formiddagens løpetur i beina, før det flatet ut og jeg var fremme ved Skåråfjellholmen. Her observerte jeg en småbarnsfamilie som holdt på å rigge til lavvo i vinden, uten at det så ut til å være noen stor suksess.
Klokka nærmet seg halv ni på kvelden, så hadde det ikke vært for at denne plassen allerede var okkupert av lavvobarn, så hadde jeg nok lagt meg til rette her.
Men jeg skulle altså videre, og hadde et ørlite håp om å gå til Øysteinnatten, 1174 meter over havet. Jeg samler på ingen som helst måte på topper, men tenker jo gjerne at det kan være greit å ha sjekket ut denslags når jeg først er i området.
Like etter det nevnte vannet var det en relativt bratt skrent videre oppover, men heldigvis var stien godt merket og det var satt opp tau.
Etter hvert som jeg fortsatte ble været egentlig bare verre, med enda mer vind og skikkelig regn. Jeg slo dermed fast at jeg ikke ville gå helt til toppen av Øysteinnatten, men heller slå opp teltet et sted hvor det var mest mulig le for vinden.
Klokka ni på kvelden slo jeg opp teltet rett nedenfor Øysteinnatten, litt ned i en skråning mot øst for å slippe den verste vinden. Prisen jeg måtte betale for å slippe unna de verste vindkastene var at teltet måtte opp i en svak helling.
Jeg hadde bare tilbakelagt 4 km, men det var heller ikke noe mål å gå så veldig langt på denne turen.
Innetid
Jeg pleier ikke å kose meg så mye inne i teltet på tur, teltingen er mer å regne som et nødvendig onde på veien mot et mål. Og det forsterkes jo litt når man har et lite enmannstelt som veier under 1 kg.
Men som sagt hadde jeg pakket med både snacks, brus, lesestoff og hodetelefoner. Og det ble faktisk ganske så koselig i mitt lille krypinn!
Men én lærdom tar jeg med meg videre: Skal jeg ha med en stor pose baconsnacks, så skal jeg sørge for å ha med nok drikke! Jeg bommet nemlig grovt på forholdet mellom salt snacks og drikke denne kvelden, og det var langt til nærmeste vannhull.
Tåke og mer regn
Været ble ikke bedre utover natta, og et raskt blikk ut teltåpningen neste morgen var nok til å innse at jeg ikke trengte å stresse med å komme meg avgårde.
Regn og vind hadde i løpet av natta fått selskap av tett tåke, og Øysteinnatten var ikke lenger å se. Jeg krøp tilbake i soveposen og hørte på podcasts et par timer, mens jeg stadig sjekket værmeldingen.
Etter hvert innså jeg at teltet måtte pakkes og at jeg måtte tilbake til bilen. Da var nedbørvarselet fra Yr gull verdt!
Det er basert på radar, og har på flere av mine turer vist seg å være ganske nøyaktig. Som regel har det jo liten nytteverdi, for regnet kommer jo uansett.
Men akkurat denne morgenen gjorde nedbørvarselet at jeg kunne se når det ville komme et opphold på 15 minutter, nok til at jeg kunne pakke både telt og sekk, få på regntøyet og begynne på hjemveien.
Den bratte skrenten med tauet var hakket tøffere på vei ned i tåke og regn, enn det var på vei opp kvelden før.
Turen ned til parkeringen foregikk ellers raskt og begivenhetsløst. Jeg gikk stort sett i et tåkehav og fulgte bare den lille delen av stien som jeg kunne se foran meg.
Vel fremme på den GIGANTISKE parkeringsplassen nede ved skisenteret dukket turens største utfordring opp. Hvor i tåkehavet var det jeg parkerte bilen?